Banesykling har røtter helt tilbake til slutten av 1800-tallet og er en idrett som har utøvere fra hele verden. Banesykling er sykling i sin reneste form, her er det ingen ytre faktorer som vind, regn osv. som påvirker. Her er det kun syklisten på banen mot klokka eller motstander(e). Banen har bratte svinger med ca 47gr helling, banedekket er av tre og en runde er 200m.
Linjene
Linjene på gulvet viser korteste vei rundt banen, men gir også noen regler som rytterne må forholde seg til. Blått felt brukes ikke i konkurranse, men er av/påkjørsel til banen fra gulvet. Denne kalles Cote d´Azur.
Det grå feltet kalles sikkerhetssone.
Målelinjen
Den sorte «Målelinjen» viser korteste vei rundt banen. Følger rytterne den, vil en runde være 200m. Ved tidtaking prøver syklistene å ligge mest mulig på sort linje for kortest mulig vei.
Sprinter-linjen
Den røde linjen kalles «Sprinter-linjen», har en startet spurten mot mål og plassert seg mellom sort og rød linje, kan en ikke krysse over den røde linjen igjen. Dette for at en ikke skal hindre syklist som kommer bakfra i å passere på sin høyre. Dette krever høy konsentrasjon i et avgjørende øyeblikk. Krysser en rød linje i en slik spurt blir en disket og motstander får seieren.
Stayerlinjen
«Stayerlinjen» ligger midt i banen. I konkurranse har ikke Stayerlinjen noen betydning, men i treningssammenheng ligger en ofte på Stayer når en sykler i rolig hastighet mens de som vil sykle drag eller spurte plasserer seg mellom sort og rød. På den måten kan flere bruke banen samtidig med ulik fart eller opplegg.