-2000 meter individuell forfølgelse var en helt rå følelse. Flatt. Kort. Eksplosivt. Jeg skjønte at dette var noe helt annet enn det jeg hadde prøvd før. Det handler om å være smart, sterk og fryktløs – alt på én gang.
Anita Stenberg vant øvelsen individuell forfølgelse på en lånt temposykkel ved bane-NM (junior) i 2009 og 2010, og det ble et vendepunkt i idrettskarrieren hennes.
Individuell forfølgelse går ut på at to ryttere starter på hver sin side av banen fra startmaskin. Vinneren er den som raskest kommer til mål, eller som klarer å ta igjen motstanderen. Det det en adrenalinsfylt øvelse hvor det gjelder å holde hodet kaldt.
Les mer om banen, regler og utstyr her.
-Jeg ble etter det invitert med på en banesamling i Genève. Der fikk jeg kjenne på ekte banefølelse for første gang.
Anita konkurrerer for IK Hero og danske Amager Cyklering, og tok bronse i poengløp under VM i banesykling 2020 – den første norske medaljen i VM i banesykling siden 1995.
-Jeg kom sent i gang med sykling. Faktisk var det ikke før jeg var 16 år at jeg for alvor begynte å utforske sporten – og det var helt tilfeldig. Frem til da var det hest som var min store lidenskap. Jeg startet med sprangridning som åtteåring og red fast frem til jeg var 17. I løpet av barndommen prøvde jeg også alt fra turn og kickboksing til svømming og langrenn. Jeg likte å være aktiv, men det var først i tenårene jeg fikk en ordentlig interesse for trening og fysisk prestasjon.
Prøv banesykling gratis i sommer!
Meld deg på en time med instruktør og opplev spenningen.
Individuell forfølgelse var en helt rå følelse.
-På høsten 2008 kjøpte jeg min første landeveissykkel – for egne oppsparte midler. Jeg meldte meg inn i Drammen CK og ble fort introdusert for et inkluderende miljø og en ny verden.
-Gjennom klubben ble jeg kjent med Janne Simonsen, som tok meg under vingene. Hun lærte meg alt fra hvordan jeg skulle sitte i felt til hvordan man pumper dekk. Sammen med henne ble jeg med til Asker CK, som skulle starte et damelag. Det var her jeg for første gang hørte om banesykling.
-Men det var først i 2011, etter nok en lang og tung landeveissesong med regn, vind og bakker, at jeg bestemte meg. Jeg var lei. Lei av å ikke få ut potensialet mitt. Banen derimot – den fristet. Jeg visste fortsatt lite om grenen, men jeg visste én ting: Det er her jeg vil være.
Jeg visste fortsatt lite om banesykling, men jeg visste én ting: Det er her jeg vil være.
Samme høst reiste jeg til Budapest som bursdagsgave fra min ungarske mor, som hadde fått kontakt med det ungarske landslaget, og skaffet meg en treningsplass. Jeg fikk trene med dem i tre uker. Treneren iBi og sprinteren Balu tok meg inn som en av sine egne. De lærte meg taktikk, teknikk og hvordan man lever som banesyklist. Etter noen uker hjemme dro jeg tilbake til Østerrike for å kjøre UCI-løp med dem. Det var brutalt. Og fantastisk.
Jeg var solgt.
Det handler om å være smart, sterk og fryktløs – alt på én gang.
I 2012 flyttet jeg til Danmark og begynte for alvor satsingen som banesyklist. Det har vært en lang reise, med både oppturer og motgang, men jeg angrer ikke et sekund.
Banesykling har gitt meg identitet, driv og retning i livet. Det er en idrett hvor detaljer avgjør, og det er nettopp det jeg elsker.
Lyst til å kjenne lykkefølelsen sammen med kollegaene dine?
